tobeamom

Minnene om en gravid meg begynner å svekkes, så jeg må skrive nå om jeg enda skal huske noe fra den. En dag i juni etter en hyggelig morgen var både jeg og kjeresten min ganske sjokkert. Kondomen hadde sprukket og vi skjønte i hverandres blikk at dette ikke var tull. Jeg viste det. Men så ble det bare borte, helt fortrengt og jeg roet meg ned og tenkte ikke videre på det. Ukene og måndene gikk og nøyaktig den 28 juli kom mine tegn på at noe ikke var som det skulle være, jeg var på jobb og alle lukter fikk meg til å ville kaste opp og til slutt måtte jeg bare løpe til doskåla. Siden jeg jobbet fikk jeg ikke gått innom apoteket så jeg fikk besteveninna mi til å kjøpe en test for meg. To morgener etter fikk jeg de to strekene som sa at jeg var gravid. Jeg ringte til kjæresten min, som var litt sjokkert. Han var i nordnorge da og skulle komme til bake samme dag. Dagen etter reiste jeg til tyskland, fremdeles ville jeg ikke innse det, for jeg skulle ikke tro det før legen sa det. Jeg sto å røyka med noen venner til jeg ble rimelig dårlig og gikk inni et telt for å sove. Jeg hadde så vondt i magen, men det var jo bare en forstoppelse? Fikk avførende tabbletter for å få ut noe, uten noe lykke med det, kvalm og vond mage hadde jeg hele turen. Kunn de yttest få fikk vite at inne i magen lå det kansje en baby. Da jeg kom til norge igjen dro jeg til legen, der jeg igjen fikk en positiv test. Igjenn betrodde jeg meg til få blant annet ei som venter et barn nå. Tanta mi som jeg bodde til i sommer sa jeg det også til, og hun sa det til pappa som jeg møtte på når jeg var en svipptur hjemme. Han var ikke spessielt blid, men ikke så sint som jeg hadde ventet meg heller. Så kom diskusjonene om valget, et valg jeg selv måtte ta. Jeg var ikke sikker, men valget ble å beholde. Så startet skolen, og kvalmen tok knekken på meg. Så til slutt bestemte jeg meg for å slutte, så jeg kunne tilbringe litt tid med familien før nedkomsten. Jeg var der noen uker og fikk slappet av. Når jeg kom hjem like før jul begynte jeg å finne ut hva jeg ville ha med på flyttelasset. Mange ting var tunge og det ble ganske slitsomt. Men like før nyttår var alt på plass. Jeg var veldig sliten på dagene på grunn av graviditeten og sov stort sett dagene bort. Noen uker før fødselen fikk jeg dilla på å vaske og ommøbelere rommet og en dag rundvasker jeg alt grundig. Av mangel på noe annet å gjøre selvfølgelig. Og jeg løftet på tunge møbler alene. Så den 1 mars gikk den deilige proppen alle snakker om, og etter det fikk jeg smårier. Men de stoppet opp helt til jeg var hos pappa på et besøk for å spise mat og da kom riene litt tettere. Men de stoppet en stund og var ikke så ille. Da jeg kom hjem dro jeg og svigermor på butikken og da kom det en kraftig rie som fikk meg til å lene meg oppå frysedisken. Da vi kom hjem igjen var det bare minutter mellom riene. Og jeg bare ventet og ventet. Så kom kristoffer trøtt og sliten og klar for senga. Men det ble ikke sånn. Vi dro for å hente besteveninna mi, så dro vi til sykehuset. Riene var kraftig og det var bare 1 cm åpning. Så vi dro hjem, og det gikk noen timer før det ble så ille at jeg bare måtte ha meg i bilen atter en gang. Og hompete veger var ikke noe som hjalp når riene var i gang. Nede på sykehuset var det fremdeles bare en cm. Og timene gikk og riene fortsatte uten noe som helst åpning. Så på kvelden dagen etter var det nok til å sette en epidural. Og etter den kjente jeg ikke noe. Husker jordmoren kom inn å spute hvor tette riene var nå og jeg svarte med et smil "æ veit itj æ, men æ har no ei no ihvertfall" så tok de vannet og sånt og pressriene begynte å komme. Etter ca 3 timer var han ute, verdens fineste Leon.

Gud, jeg er rastløs. Lys våken og det er natt, Leon og Kristoffer sover og jeg har alt for lite å gjøre. Vel, jeg ligger å forbereder siste del av gaven til søsteren min som skal stå konfirmant nå på lørdag, hun vet hva hun får og det er et album med masse bilder. Men jeg sliter litt med å finne fine ord om henne.. Okei, har masse pent å si om henne,men klarer ikke å formulere det så det blir rett, rett og slett. Hun er verdens vakreste, snilleste, godeste jente man kan finne på denne jord i følge meg. Men ord er jeg ikke så god på.
I dag var jeg i kirka som jeg bruker stort sett hver eneste onsdag. Var utrolig rastlaus og sånt og hoppet og spratt, slåss, sang osv. Var utrolig deilig å få være den gale,glade jenta som jeg en gang var å bare være useriøs og tøysete for en liten stund.
Jeg og Leon tøyser litt om dagene vi også og han syns det er kjempegøy at jeg spiser tærne hans, teller dem og killer litt på dem. Så babler vi litt og tar på nesa, så får han ta på min. Han blir aldri lei og jeg kan underholde han rimelig lenge på bare det.
Men nå begynner det å bli sent og i morgen må jeg pakke til vi skal til mo i rana, så jeg sier god natt. Tusen takk til de som enda gidder å holde følge med bloggen og millioner takk til de som gidder å kommentere!
Legger med litt spørsmål til de som ikke vet hva de skal skrive
Med barn:
- hva gjør du/ gjorde du for å få barnet ditt (dine) til å smile?
- har du noen aktiviteter eller hobbier som du ikke tar med ditt (dine) barn på?
Uten barn:
- har du og dine venner et "fast" treffpunkt?
- hva bringer mai til deg? Og hva gjør du i mai?

Endelig litt tid til å blogge, er som vanlig ikke så flink til å komme på eller å rekke å gjøre det. Mai så langt har vært litt hektisk. Litt problemer med amming og sånt, til tider vurderer jeg bare å slutte av ammingen for jeg merker det begynner å bli mektig slitsomt, i neste øyeblikk gjør jeg alt for å holde ammingen vedlike. Har en gutt som krever veldig mye mat til tider og det å få til et måltid på 200 mg når jeg bare får til å gi han halvparten er ganske mye stress for å oppnå. Ellers har mai gått ut på å passe fulle russ. Er med i en slags ungdomsorganisasjon som kalles byens lille hjelper. I midlertid søker vi flere unge mennesker som fyller 18 i år eller som er over 18 år til å hjelpe til. Vi ønsker folk som har gjennomgått livreddningskurs. Dette er på frivillig basis og vi tjener ingenting annet enn glade ungdommer og en god sammvittighet, men det er kjempe gøy å være med på. Har ikke lenken til facebook hær, men fint om dere tar en titt på byens lille hjelper på facebook.

Babyen:
Nå smiler lille leon, han har gjort det en god stund nå. Det er alltid like gøy å snakke med han å få respons med babling og smil. Som regel kommer det smågurling eller noe som høres ut som "æ e gooo" og ja han er veldig god! Han har lært seg forskjellen på natt og dag, han gråter om lyset ikke er slått av rundt 8. Og da sovner han somregel og sover til ca 6-7 om morgnen. Så får han mat ig kan sove til 9-10 før han insisterer på at vi skal stå opp å spise litt mer mat, prate litt og leke litt.
Nå blir det litt kosestund med kjæresten min, med serien touch på tv 2 kl 22.10 så blir det natta for mamma og pappa også. Ha en fin kveld videre alle innomtittere :)

Heihei, nå sitter jeg og endrer litt på bloggen min igjen. Jeg må si at jeg egentlig har gått litt tom for design ideer, men Jeg vil ha det så enkelt som mulig fordi enkelte overdriver bloggen totalt. Jeg holder mag ganske nøytral slik at ingen kan klage på at skrift ikke vises, at fargene ikke går til hverandre osvosv (ikke at jeg tror det er andre enn meg som kan finne på å klage slikt på mitt arbeid). om jeg skal begynne å ha det mer fargerikt så tar det meg år og dag å få det slik at jeg blir fornøyd, så går jeg lei og trenger alt nytt igjen. Sånn er jeg. Enten så skal alt være perfekt, eller så skal det være så enkelt at man umulig kan gjøre noen feil.

Nå er det litt over 1 månde igjen til jeg blir 18 år og skal ta min første tegning på kroppen, Tattoveringen har vært planlagt i flere år og betyr masse for meg. Jeg skal tattovere navnene til alle fire søsknene mine, Cecilie, ida, markus og lucas. De bor langt unna meg og å ha noe på kroppen som viser at de står meg nær betyr masse for meg. Jeg har så å si ingen kontakt med dem og lucas vet knapt hvem jeg er. Søsknene mine har jeg sett en gang i hele år. De er utrolige hærlige alle sammen og bare han,hun eller det som kansje sitter i himmelen en plass vet hvor mye jeg elsker dem og hva de betyr for meg. 

På tatovering nr 2 skal jeg (selvfølgelig) Tattovere Leon, med fødselsdato. Og etterhvert kansje også fremtidige barn, men det er de eneste tatoveringene jeg har lyst å ha, er redd for at jeg kommer til å angre senere, så jeg vil ha noe som virkelig betyr mye for meg. Har også tenkt å Kansje ta en tatovering i minnet av min farmor, som betydde alt for meg. En super dame, som i mine øyne kunne flytte fjell og gjøre det umulige mulig, helt til den dagen hun plutselig døde. 

Men nå føler jeg at jeg må hoppe i seng snart, før ole lukkøye kommer og tar meg med til drømmeland. Så da sier jeg god natt for denne gang jeg skal (prøve) blogge mye mer enn det jeg har gjort tidligere!!

Hei og hå, vært en god stund med lite blogging, lite som har skjedd nytt i livet og på bloggen, men nå starter jeg snart med en liten vårrengjøring hær, den første tiden blir det bare fiksing og miksing med design, så blir det blogging igjen (har ikke tid til alt på en gang) goood natt :)

Jeg glemmer rett og slett og blogge og de aller fleste av mine lesere har gitt opp og har sluttet å lese bloggen. Derfor allesammen tar jeg rett og slett en pause, for å så komme sterkere tilbake senere! Takk for nå og jeg blir ikke lenge borte! :)

Jeg innser for hver uke som går at ting går så alt for fort, det var jo som i går at jeg på dette tidspunktet satt på facebook i min epiduralsrus og hadde det helt perfekt, for bare noen timer etterpå å innse at livet kunne bli mer perfekt. Det er ikke til å tro at det allerede er en hel månde siden. Aldri har tiden gått så fort før, og det er jo nettopp denne tiden jeg vil at skal vare lengst mulig! Jeg kunne aldri klart det uten kjæresten min som alltid stiller opp uansett tid. Enda han må på jobb tidlig om morgenen. Når han kommer hjem er det ingenting som er viktigere enn Leon og meg. Han vil gjerne holde Leon hele tiden og nekter nesten å gi han i fra seg. Om noen månder er det hans tur å være hjemme med han og da er det jeg som må være timesvis unna gutten(e) min(e)!
Vi får mye hjelp hjemme også, for alle liker Leon de fleste i huset kommer nesten løpende bort til han etter skoletid og arbeidstid eller etter 10 min på butikken. Jeg er utrolig takknemmelig for at vi får hjelp slik at vi faktisk kan være ungdommer i blandt også. Vi er som ungdommer flest bare med litt mindre tid og et stort ansvar, som ingen andre enn oss kan ta, vi må sette han forran alt og det er vi villig til å gjøre også. Først han, så oss selv og om vi har mulighet litt tid med venner. Jeg kommer ikke til å slutte å feste, men ja det blir mye mindre og jeg føler heller for å sitte hjemme noen ganger og ta en kosepils og ha full kontroll over hva jeg driver med og hvordan ungen min har det enn å må sette han bort hele tiden for å ikke huske noen ting dagen derpå. Det får jeg ingenting annet enn dårligbakfyll igjen for! Men klart, jeg liker å være med venner og jeg prøver å klemme de inn i tidsskjemaet noen ganger også. Så jeg vil bare si at jeg fremdeles finns også jeg alene om det fins tid til det! det var det jeg hadde på hjertet for i dag (ja jeg er alltid så flink til å holde meg til overskriften) god natt alle sammen, for ikke å glemme å si god påske!! :)

Tenkte jeg skulle skrive litt om fødselen i full fart , noen detaljer som kansje ikke alle vil vite og det trengs ikke å leses av de som er redd for å føde, alle har forskjellige fødsler og alt kan gå helt annerledes og dere kan få en helt annen virkning på medikamentene jeg brukte enn det jeg har hatt. Jeg er rett ut om alt som skjedde, og jeg er neppe den første eller siste som kommer til å dele sin fødselshistorie Morgenen den 1mars våknet jeg av at det kjentes ut som at mensen var på veg, jeg løp på do og joda, slimproppen hadde gått. Så fikk jeg besøk og alt var som normalt og jeg dro til pappa for å spise pizza da jeg kjente at jeg fikk skikkelige rier. De stoppet opp en stund helt til jeg og min svigermor var på shopping og jeg måtte stille meg ved frysedisken for å komme meg igjennom en rie. Når vi kom hjem kom de hyppigere og sterkere og da i ringte føden hadde jeg ca 3-4 minutt mellom riene. Da vi kom nedover på føden ble jeg målt at det kun var en cm, så vi dro hjem igjen. Da jeg kom hjem begynte riene oftere og oftere så da jeg ringte føden for andre gang var det bare 1-3 minutt mellom riene, så kjørte vi nedover igjen. Fremdeles var det ikke mer en en cm, men siden de var så hyppige og sterke bestemte jeg meg for å bli. Riene ble så utrolig vonde at jeg for hver gang de kom måtte hoppe opp på alle fire for å minske smerten. Etterhvert fikk jeg både smertestillende og akkupunktur for å minske smertene, men til lite nytte. Timene gikk og til slutt ble jeg flyttet fra obspost til fødestue. Der fikk jeg både lystgass og risposer, men lystgassen greide jeg så vidt å prøve og risposen gjorde bare vondt verre. Så prøvde jeg å bade, det jeg hadde tenkt å fulføre fødselen med, men da det også bare gjorde ting verre for meg, så så jeg ikke annen råd enn å komme meg opp. Så kom pappa innom en tur, siden han skulle reise samme dag, jeg husker lite av det da jeg var mer konsentrert om smertene og å prøve å hvile godt mellom riene. En god stund etter pappa hadde dratt kom redningen min, epiduralen. For meg funket den kjempegodt, og jeg fikk både litt hvile og en god sans for humor og jeg var så opplagt at jeg satt på facebook og snakket i telefonen. Jordmoren kom inn innimellom og lurte på hvor tette riene var og jeg i min dop rus svarte smilende: -æ veit itj æ, men æ har no ei no ihvertfall! Sånn gikk det i mabge timer til de etterhvert bestemte at det hadde gått såppas med tid at de kunne begynne å ta vannet, det gikk en stund, så kjente jeg riene igjen, litt svakere enn jeg hadde khent dem tidligere på grunn av epiduralen, men jeg kjente dem. Etterhvert kjente jeg et stort pressbehov enda jeg ikke hadde mer enn 8-9 cm åpning, men jeg fikk beskjed om å følge det kroppen min ba meg om å gjøre så jeg presset litt. Så var det skjekk igjenn og de mente at de burde tømme blæra mi, noe jeg da så absoludt ikke ville eller måtte helt til jeg hørte at det rant tiss fra et rør.. Så ble det bare mer og mer åpning, og pressbehovet ble enormt stort og da åpningen var helt åpen, gikk det egentlig ganske fort på klokka men den aller lengste timen jeg har opplevd så langt. Jeg husker ikke så mye fra akkurat da annet enn at jeg holdt meg fast til senga og at jeg til slutt måtte si farvell til det ene håndtaket da det ble ødelagt og min kjæreste sin hånd ble brukt istedet en liten stund. Så kom han så langt ut at det egentlig bare var å ta tak i lårene mine istedet å presser se mot meg alt jeg kunne. Så sto han i åpningen og jeg var nummeret fra å gi opp, jeg fikk til å presse to ganger på en rie før det var full stopp i noen sekunder. Men etter den siste ria klarte jeg ikke å vente mer så jeg måtte bare presse en gang ekstra så mye jeg klarte så var han ute. Jeg var så glad at jeg gråt og smerten jeg hadde hatt sekunder før var helt glemt. Jeg vet jeg hadde vondt, men å si akkurat hvor vondt jeg hadde kan jeg ikke huske. Som en sterk mageknip kansje? Jeg har ikke peiling. Jeg var heldig som ikke måtte klippes eller noen andre hjelpemidler, men revnet det gjorde jeg. Men det viste jeg ikke heller før de begynte å sy, noe som jeg var for bedøvet til å kjenne (ære være epidural). Jeg husker så utrolig godt at han ble lagt oppå meg, så vidt tørket av, men det gjorde liksom ikke så mye for jeg kan alltids vaskes senere. En varm nyfødt baby, det er ingenting som kan slå, sikkert ikke pent å se på, men det er absoludt det fineste jeg har opplevd så langt, det var så utrolig stort! Det tok nesten to døgn, men gud det var utrolig verdt smerte, timer og søvnløshet!

Travelt å være mamma? Neida, bare litt. Jeg elsker mammatilværelsen og det er mest bare kos, litt stress med magetrøbbel på gutten min og vi blir ganske slitne av det alle sammen.. Det er så lite trivelig, for det er ikke så mye å gjøre med det. Så det blir noen timer med litt klaging, hyling og skriking før alt av luft og bæsj inntreffer bleien og da er alt så bra! I morgen er gullet mitt hele 3 uker, tiden bare flyr forbi. Jeg har enda ikke vent meg til at magen er borte og kiloene bare raser ned og om det fortsetter i samme tempo som nå er det bare uker til jeg møter vekta der jeg møtte den før jeg ble gravid, det er en stor oppmuntring i seg selv når jeg har gått ned 5 kg i løpet av ca to uker og at det er 5 kg som står igjen. Gleder meg til jeg kan trene igjen, ut å springe, sykle og til sommeren på treningsstudio. Nå har jeg virkelig et mål om hvordan jeg ønsker å være som ikke er helt uoppnåelig og usunt. Det får ta den tiden kroppen min trenger for å komme dit, men jeg vet at en dag så skal jeg være der!

Hei og beklager så mye for at jeg ikke har oppdatert på en meget god stund, mye har skjedd den siste tiden og spessielt i slutten av svangerskapet var det ikke så mye å blogge om bortsett fra litt plager osv. 

Men så torsdag den 1 Mars, så startet en lang fødsel. De første riene startet på kvelden og jeg var inn og ut av sykehuset for så å komme tilbake noen timer senere med sinnsykt vonde rier som ikke var over før lillegutt var ute klokken 07.15 den 3 Mars. Skal blogge litt mer om fødselen siden orker ikke å skrive et kjempelangt innlegg akkurat nå. 

Lille Leon er endelig ute, han ble født 2 dager før termin og var 51 cm lang og 3900 gram. Han er nå 10 dager gammel og jeg syns allerede han har forandret seg MASSE! Han er verdens fineste i følge meg og han er (nesten) bare snill og rolig. Alt han vil ha er kos, mat, bleieskift og litt bading. Ellers så er han bare fornøyd, hvis han ikke har vondt i magen da..

Her er noen bilder av gutten vå

r